Historien om Øyo AS

1860-1882: De tidlige årene

Alle gode historier har en begynnelse, og denne startet i den lille fjellbygden Geilo. Hva kunne vel en ung mann som var kommet til verden i en liten fjellbygd vente å få ut av livet sitt? Det var nemlig svært harde tider. Gründeren av Øyo AS, Knut Øyo, ble født i 1860. En tid med uår, pengenød, skrinn jord, vrange værguder som til slutt gav magre avlinger. Knuts far dro til Amerika et år etter han var født, men døde kort tid etter. Hadde skjebnen fulgt familiens håp, ville Knut og hans søsken vokst opp i Amerika. På Laurud på Geilo, satt mor Ragnhild igjen med sine tre små barn. Kampen for tilværelsen var hard.

 

1882-1905: Den første smia

I 1882 da han måtte kaste seg ut i basketak med gjerrig jord hjemme på Lauverud, bestemte han seg for å sette opp en smie. Smiing hadde allerede vært utbredt på Geilo. Gravfunn har avslørt at man smidde både knivblad og økseemner på 8-900 tallet. Han solgte han sin halvpart i ei ku og klarte å sette opp ei ganske lita, tømret stue på 4 kvarv (fire stokker på hverandre). Antagelig fant han ut i 1883 at han ville begynne å konkurrere med sin gamle læremester, Syver Endrestøl. Han kontaktet Aal Sparebank for å oppta et lån på ikke mindre enn kr 80,- ! I de årene var lønnsnivået i Hol kommune slik at en flink treskjærer eller en flink tømmermann kanskje kunne tjene 60 til 80 øre om dagen, men det hendte at en måtte ta seg arbeid til 20-30 øre dagen.

 

1905: En gründers utfordringer

Den 13. mai 1905 brant hele smia og alt verktøyet ned. Selv om Gamle-Knut hadde assurert, led han likevel store tap. Men for en mann av hans støpning var det bare en veg: bygge opp ny fabrikk. Selv om Knuts fire sønner, Brødrene Øyo, ennå bare var små, måtte de ta sine tak de også. Men faren glemte ikke å lære sine unge sønner hvordan tingene skulle gjøres. Ny smie var snart under tak, ødelagte maskiner reparert og nytt verktøy konstruert og laget.

 

1909: Bergensbanens betydning

Bergensbanen var under bygging og skulle åpnes. ”Markedsføring” var vel ikke oppfunnet på de tider, men Gamle-Knut innså hvilken betydning det ville få for virksomheten. Til nå hadde man kjørt med hest helt ned til Krøderen, for å komme til nærmeste jernbane. Med Bergensbanen kom turistene. Med turistene kom hotellene og flere muligheter.

 

jmf015151

 

1916-1917: Demningen

En annen smed utviklet sin virksomhet til fabrikknivå, Rognald Brusletto. Det var med dette flere som ville ha fordeler av elektrisk kraft. Brusletto og Øyo slo seg sammen om å få bygget en kraftstasjon. For å sikre jevn vannføring i elven Bardøla, fulgte man rådet fra Vassdragsvesenet og laget en demning ved Buvatnet i Budalen. Ved juletider 1916 sto kraftstasjonen ferdig. Nå kunne Knut øke produksjonen av ljåer, samt lage andre, solide redskaper.

Knut K. Øyo husker dagen som om den var i går. Det var den 27. mai 1917. Faren var nettopp kommet tilbake fra en bytur og gikk sammen med sønnen oppover langs elva, ikke langt fra det som ennå ble kalt smia. En fremmed, buldrende lyd oppe fra høydene mot Budalen, så vannmassene! Som en liten flodbølge kom vannet veltende nedover mot kraftstasjonen, mot smia, mot gården. Begge Knut`ene, far og sønn, måtte løpe for livet opp mot et høyere drag. Da vannet sank, var generatorene ødelagt og kraftkilden til smia borte. Mer enn halvparten av den dyrkede jorden på gården Øyo lå igjen som en slagmark, men bygningene sto. Knut Øyo kastet ikke bort tiden. Kraftmaskineriet ble reparert. Etter noen måneder hadde man igjen elektrisitet i smia på Øyo.

 

1921: Brødrene inn i Øyo

Året etter flomkatastrofen ble et nytt merkeår i bedriftens historie. Gamle-Knut tok de fire sønnene opp i firmaet. Samtidig ble navnet forandret til Øyo Ljåsmie. I 1918 begynte man å lage sigder, løvkniver, kort-ljåer og knivblad- i tillegg til hovedproduktet lang-ljå.

I 1921, bare tre år etter at han tok sine sønner opp i bedriften, døde han. Denne usedvanlige mannen, om hvem det ble sagt at han ikke var avhengig av verken vannkraft eller elektrisitet, fordi han ble drevet av sin egen kraft, hadde slitt for hardt på seg selv. For selv om han hadde krefter av stål, vet man at selv stålet slites.

 

1921-1927: Fra smie til storfabrikk

De fire brødrene hadde fått dette med jernvareproduksjon inn med farsånden. Produksjonen økte og ble utvidet. Smia ble påbygget flere ganger i tjue-og tretti årene. I 1926 begynte man med plantehakker og grev, og i 1927 tok man opp økser som skulle komme til å bli en viktig faktor i bedriftens moderne historie.

 

Historie10

 

1936-1957: Solid drift

I 1936 hadde fabrikken en årsproduksjon på 35.000 ljåer, 2.300 sigder og løvkniver, 1.400 plantehakker, 3.500 knivblad og andre kniver og 17.000 økser. Det var omkring 1939 at de første rustfrie arbeidskniver kom på markedet, som forløpere for de kjøkkenkniver vi kjenner i dag. Så kom andre verdenskrig. Alle ekspansjoner ble lagt på is. Knut K. Øyo krigsårene som en svært hektisk periode, og en voldsom etterspørsel etter redskaper av ymse art. Igjen skulle alle forsøke å vriste mat ut av hver minste jordlapp. Brødrene var enige om at firmanavnet etter hvert var blitt temmelig misvisende, selv om ljå-produksjonen fremdeles var det primære. Så i 1941 forandret de navnet til Brødrene Øyo, og selv om de i 1957 skulle føye til et A/S, så var eierinteressene stadig de samme. Det vil med andre ord si at det fremdeles er en familiebedrift.

 

Historie2

 

Øyo-brødrene innså selvsagt at krigen en dag ville være slutt, og at nye muligheter ville åpne seg. Så da freden kom i 1945, hadde brødrene allerede fullt ferdige byggeplaner for en ny fabrikk. Og i 1947 var produksjonen i gang i flunkende nye lokaler med en grunnflate på 2000 kvadratmeter.

De hadde for lengst anskaffet seg spesialmaskiner for å lage hvitskaftede bordkniver, og senere begynte men også å lage hele spisebestikk i rustfritt stål. Også på verktøysiden skjedde det en stadig utvidelse av produktutvalget, og snart fantes ØYO-navnet på alt fra snekkerhammere, meisler, brekkjern og murerverktøy, til økser, ljåer, stekekniver, elegante spisebestikk og meget annet. Og med 50-årene kom også tredje generasjon Øyo så smått inn i virksomheten.

 

1971: Ekspansjon

Tar vi et sprang fram til 1971, er vi igjen ved en viktig milepæl i bedriftens historie. Det året innviet BRØDRENE ØYO enda et nytt fabrikkbygg, og nye 2000 kvadratmeter. Utviklingen hadde gjort det både interessant å samle all økseproduksjon i Norge under ett tak. BRØDRENE ØYO var ikke bare den eldste bedriften i fjellbygda. Den var også blitt den største.

 

Historie7

 

Men fire blad Øyo drev nå virksomheten. Knuts sønn, Kåre, hadde overtatt som disponent og daglig leder. Lars Øyos sønn, Knut L., var blitt firmaets salgsdisponent. Lagersjefsstillingen var overtatt av Olavs sønn, Knut Sigurd, og i verksmesterstillingen hadde Thomas` sønn, Ola Slaata Øyo, overtatt ansvaret.

Bestikk i rustfritt stål er også tatt ut av produksjonen. Billig import fra lavprisland, tok knekken på det Øyo-produktet. For ferdige, importerte bestikk ble solgt til den prisen Øyo-karene måtte betale for stålet til deres kniver, skjeer og gafler. Andre produkter er også tatt av produksjonskartet, men de 70 ansatte har stadig nok å henge fingrene i. Murerverktøy, meisler, kubein, kniver, skraper og andre redskaper hamres raskt, effektivt og solid fremdeles. Og så økser da.

 

Historie6

 

1994-2015: De nye generasjoner

I 1994 sliter Øyo med harde tider, og Kåres sønn og fjerde generasjon, Knut Olav, trår til. Bedriften lider av høye priser på råmateriale og det gjøres store ressurskutt, både i produktlinjer og av ansatte. I løpet av få år er bedriften på rett kjøl. Brødrene Øyo AS holder seg oppdatert på det siste av roboter og effektivisering, samt spennende samarbeid med Eivind Hellstrøm, kokkelandslaget og andre profiler.

Rundt 2014 kommer femte generasjon på banen, for første gang av det andre kjønn. Knut Olavs døtre, Karianne og Katrine, ser nye muligheter. Merkenavnet skal nå moderniseres og løftes til nye nivåer. Den kvaliteten produktene har skal vises i alle ledd.